Praksisfortelling

Praksisfortelling: Den gode samtalen.

Det er en klar februardag, sola skinner fra skyfri himmel. På lekerommet sitter Alma på 2år og 5mnd og Jenny, assistenten. De har akkurat fargelagt og er nå ferdig med det siste arket. Så sier Jenny til Alma; «Er du klar for å kle på deg og gå ut?»

Alma skakker på hodet og ser opp på Jenny og spør; ”Regner det ute?”

”Nei, det regner ikke ute nå, det er vinter og da er det snø som kommer fra himmelen. Men hva er det slags lyd du hører?” spør Jenny. «Snø bråker itte. Hmm, musikk?» spør Alma og undrer seg. Også peker hun i taket. «Store barna oppover, itte lov å flyge inne» sier Alma strengt. «Kanskje de har røris?» Spør Jenny. «Ja, da lov å hoppe og vara apakatt. Men itte flyge,» svarer Alma. «Nei, vet du hvorfor det ikke er lurt eller lov til å løpe inne i barnehagen?» spør Jenny undrende. Alma nikker forsiktig til Jenny.

 Jeg skjønner at det har skjedd «noe» i forhold til en situasjon med løping inne.  

 «Kræsje», svarer Alma etter en stund. «Ja, det er fort gjort, derfor er det lurt å gå rolig inne. Men nå kler vi på oss og går ut for vi må jo se om snømannen vår fremdeles står oppe! Og ute kan vi løpe alt vi kan!!», svarer Alma entusiastisk. «Ja!!», svarer en strålende blid og fornøyd Alma, som går raskt, men rolig til garderoben. Der forteller hun til Ingeborg, en annen assistent; Vinter`n itte regne, sol nå.

Denne praksisfortellingen er først og fremst om en samtale mellom et barn og en voksen. Først må jeg si at Jenny er utrolig flink til å la Alma få tid til å tenke og undre seg. Aksept for barns undringer er utrolig viktig. Jenny er interessert i Alma sine tanker og spørsmål. Selv om det er februar og -10 avblåser hun ikke Alma som spør om det regner. Jenny stiller også spørsmål om lyden Alma hører. Hun lar Alma få tid til å finne svar på sitt spørsmål samtidig som hun forklarer. Alma har allerede lært at snøen ikke «bråker». Berit Bae sier; Det å gi barn tid og ha toleranse for pauser anser hun som en viktig forutsetning for at barn kan komme med sine innspill.

Å bli tatt på alvor er viktig som motivasjon for læring og som grunnlag for å utvikle tillit både til seg selv og andre. I rammeplanen står det at barn skal få undre seg og stille spørsmål, søke opplevelser og gjøre erfaringer på egne læringsarenaer. Barnehagen skal gi rom for barns ulike perspektiver og opplevelsesverdener.

Det er tydelig at Alma har lært, å løpe inne er ikke lurt. Uten at jeg visste hva som hadde skjedd var det tydelig at Alma hadde krasjet med noen andre ved løping. Senere fikk jeg vite at hun hadde blødd neseblod og fått blåveis.

 Barnehageloven § 1 Formål, 2. og 3. ledd; Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, andre og naturen. Alma har lært «å ta vare på seg selv». Løpe inne = krasj. Hun sier også at de andre barna ikke skal løpe inn for de kan krasje. Hun viser empati ved at hun ikke vil de andre skal krasje. Hun har selv erfart at det var vondt og vil ikke at de andre skal ha det.

 Jenny lar Alma undre seg om hva lyden er. Når de har funnet svar på lyden og snakket om det å ta det rolig inne, motiverer Jenny Alma til å gå ut. Ved å minne om snømannen som de hadde laget for noen dager siden. Den voksene har en anerkjennende væremåte (Berit Bae) i forhold til barnet. Alma strutter av selvtillit og klar for nye oppdrag når hun går i garderoben!

Marianne.